Dette er egentlig en trist historie, som baserer seg på egne barns erfaringer med velmenende lærere. Da min datter gikk på barneskolen, var hun en ivrig forfatter. Hun elsket å lese og å lage historier. Dessverre hørte hun til i den gruppen av elever som aldri har likt verken løkkeskrift eller noen av de andre "skriftene" vi som lærere er pålagt å lære dem. Hun skrev i veg på "sin måte". Hver gang hun fikk tilbake sine flotte historier, var tilbakemeldingene stort sett de samme. "Du må skrive penere". Innholdet i historiene ble sjelden omtalt av lærer, og etterhvert mistet min datter all motivasjon for å skrive. Tenk om hun kunne fått produsere sine tekster på datamaskin i stedet! Jeg er sikker på at hun da hadde fortsatt med å produsere flotte historier.
5 kommentarer:
Trist, men god historie om hvor viktig det er å stimulere lese- og skriveglede og hvordan det motsatte kan skje på grunn av uprofesjonell uforstand.
Jeg har tatt denne erfaringen med meg som lærer, og oppfordrer nå mine elever til å bruke datamaskinen til tekstskaping, elevene setter pris på variasjon og de har også oppdaget at det er mye enklere å bearbeide sine historier når de slipper å skrive alt på nytt igjen.
Dette høres veldig kjent ut, og jeg opplevde mye av det samme da jeg selv gikk på barneskolen. Den evinnelige løkkeskrifta var aldri noe for meg, og jeg fikk alltid kommentarer på at skrifta mi var for stygg. Da jeg begynte på ungdomsskolen fikk jeg lov å danne min egen skrift, og jeg har aldri hatt problemer med å bli forstått skriftlig etter det. Heldigvis mistet ikke jeg skrivelysten, men så heldige er ikke alle.
Dette er en kjent historie, min lille gutt sliter seg gjennom alle skriveoppgavene med en kronglete håndskrift. Hjemme på pcen skriver han lange fantasifulle historier med glede, mens på skolen blir historiene til med liten skriveglede. Håper han og alle andre som sliter blir møtt av en lærer som forstår og en skole med mulighet til å gi dem det hjelpemidlet som kan bevare skrivegleden, muligheten til å skrive på PC.
Svar til Silje og Susann
Det er greit å se at andre har erfart det samme som meg. Når det gjelder min egen skolegang, var det mye av det samme, når det gjaldt min skjønnskrift. I de dager hadde vi dessverre ikke pc, og jeg er av de heldige som ikke mistet skrivelysten. Selv om kommentarene til skrifta mi, var nokså brutale. Vi måtte skrive med fyllepenn i en periode, og det ble iallefall uleselig, for jeg er venstrehendt og dro dermed blekket utover når jeg skrev. Heldigvis hadde jeg en lærer som skjønte problemet, slik at jeg etterhvert slapp å skrive med fyllepenn.
Legg inn en kommentar